Intervju med Generalforstanderen for Prestebroderskapet av St. Pius X

 

“Suprema lex, salus animarum”

«Den øverste loven er sjelenes frelse.’ Det er på dette høyere prinsippet at hele legitimiteten til vårt apostolat til syvende og sist avhenger.»

1. FSSPX.News: Ærverdige Generalforstander, du har nettopp offentlig kunngjort din intensjon om å fortsette med bispevigsler for Prestebroderskapet av St. Pius X den 1. juli neste år. Hvorfor valgte du å kunngjøre dette i dag, 2. februar?

Don Davide Pagliarani: Jomfru Marias renselsesfest er av stor betydning i Prestebroderskapet. Det er dagen kandidatene til prestedømmet mottar soutanen. Herrens fremstilling i tempelet, som vi feirer i dag, minner dem om at nøkkelen til deres dannelse og forberedelse til ordinasjonen ligger i selvhengivelse, som går gjennom Marias hender. Det er en viktig Mariansk fest fordi Simeon, ved å kunngjøre et sorgens sverd til Vår Frue, tydelig viser sin rolle som Medforløserinne [Co-Redemtrix] ved siden av sin guddommelige Sønn. Vi ser hennes tilknytning med vår Herre helt fra begynnelsen av Hans jordiske liv og frem til fullbyrdelsen av Hans offer på Golgata. På samme måte følger Vår Frue den fremtidige presten i hans dannelse og gjennom hele hans liv – det er hun som fortsetter å forme Vår Herre i hans sjel.

 

2. Denne kunngjøringen har vært et vedvarende rykte de siste månedene, spesielt siden biskop Tissier de Mallerais' død i oktober 2024. Hvorfor ventet dere til nå?

I likhet med erkebiskop Lefebvre i sin tid, har Prestebroderskapet alltid vært forsiktig med å ikke forskuttere, men følge Forsynet, og latt seg lede av dets indikasjoner. En avgjørelse av en slik betydelighet kan ikke tas lett på eller i hast.

Særlig, siden denne avgjørelsen tydelig gjelder Kirkens øverste autoritet, ble det ansett som nødvendig at vi først henvendte oss til Den hellige stol – noe vi gjorde – og ventet en rimelig periode på et svar. Dette var ikke en avgjørelse vi kunne ta uten konkret å demonstrere vår anerkjennelse av Den hellige fars autoritet.

3. I din preken uttalte du at du faktisk hadde skrevet til paven. Kan du fortelle oss mer om dette?

I fjor sommer skrev jeg til Den hellige far for å be om audiens. Da jeg ikke fikk svar, skrev jeg til ham igjen noen måneder senere, på en sønnlig og direkte måte, uten å skjule noen av våre behov. Jeg nevnte våre doktrinære uenigheter, men også vårt oppriktige ønske om å tjene Den Katolske Kirke utrettelig, for vi er Kirkens tjenere til tross for vår uregelmessige kanoniske status.  

På dette andre brevet mottok vi et svar fra Roma for noen dager siden, fra kardinal Fernández. Dessverre tok det ikke hensyn til forslaget vi la frem, og tilbyr ingenting som svarer på våre forespørsler.

Gjennom de svært spesielle omstendighetene Prestebroderskapet befinner seg i, består dette forslaget konkret i å be Den hellige stol om å samtykke til å la oss fortsette vårt arbeid – midlertidig, i vår eksepsjonelle situasjon – til beste for de sjelene som vender seg til oss. Vi lovet paven å vie all vår energi til å beskytte Tradisjonen, og å gjøre våre troende til sanne sønner av kirken. Det synes for meg at et slikt forslag er både realistisk og rimelig, og at det i seg selv kunne godkjennes av Den hellige far.

4. Men hvis dere ennå ikke har mottatt denne godkjenningen, hvorfor anser dere det likevel som nødvendig å gå videre med bispevigsler?

Dette er et ekstremt middel, tilsvarende med en reell og likeså ekstrem nødvendighet. Faktisk betyr ikke selve eksistensen av en nødvendighet for sjelenes beste at ethvert initiativ automatisk er berettiget for å kunne imøtekomme den. Men i vårt tilfelle, etter en lang periode med venting, observasjon og bønn, ser det ut til at den objektive og svært alvorlige nødtilstanden som sjeler, Prestebroderskapet og Kirken befinner seg i dag, krever en slik beslutning.

Med arven etterlatt av pave Frans, eksisterer de grunnleggende årsakene som rettferdiggjorde bispevigslene i 1988 fortsatt, og på mange måter driver de oss med fornyet hastverk. Det andre Vatikankonsil er mer enn noen gang kompasset som veileder dagens kirkemenn, og det er usannsynlig at de vil endre kurs i nær fremtid. Dessuten bekrefter de viktigste retningene som allerede tar form i dette nye pontifikatet – særlig gjennom det nyeste konsistorium – bare dette. En eksplisitt besluttsomhet om å bevare pave Frans' linje som en irreversibel bane for hele Kirken er tydelig.

«Vi lovet paven å vie all vår energi til å beskytte Tradisjonen, og å gjøre våre troende til sanne sønner av kirken.»

Det er trist å erkjenne, men det er et faktum at i en vanlig menighet finner de troende ikke lenger de nødvendige midlene for å sikre sin evige frelse. Særlig mangler både den helhetlige forkynnelsen av katolsk sannhet og moral, og den verdige forvaltningen av sakramentene slik Kirken alltid har gjort. Denne mangelen er det som utgjør en nødtilstand. I denne kritiske konteksten blir biskopene våre eldre, og etter hvert som apostolatet fortsetter å utvide seg, er de ikke lenger tilstrekkelige til å dekke behovene fra de troende verden over.

5. På hvilken måte tror du at forrige måneds konsistorium bekrefter den retningen pave Frans har tatt?

Kardinal Fernández, som talte på vegne av pave Leo, inviterte Kirken til å vende tilbake til pave Frans' grunnleggende intuisjon uttrykt i hans viktigste encyklika, Evangelii gaudium. Enkelt sagt mener han at evangeliet bør forkynnes ved å redusere det til et primitivt og essensielt uttrykk, en serie konsise og slående formler – «kerygma» [Betyr budskap] – med sikte på å fremkalle en «opplevelse», et umiddelbart møte med Kristus. Alt annet bør settes til side, uansett hvor dyrebart det måtte være. Konkret sett anses alt som er tradisjon som tilleggsstoff og sekundært. Det er denne metoden for nyevangelisering som har produsert den doktrinære tomheten som er karakteristisk for pave Frans' pontifikat, og som merkes sterkt av mange i Kirken.

På samme måte må man gi nye og relevante svar på vår tids nye spørsmål, men ifølge kardinal Fernández skal dette gjøres gjennom synodal reform, snarere enn ved å gjenoppdage de klassiske og alltid gyldige svarene som Kirkens Tradisjon gir. Det er ved disse midlene, i «Åndens pust» i denne synodale reformen, at pave Frans har vært i stand til å pålegge hele Kirken katastrofale avgjørelser, som å autorisere nattverd for skilte og borgerlig gjengifte, eller velsignelse av par av samme kjønn.

Kort sagt, gjennom «kerygma» isoleres forkynnelsen av evangeliet fra hele samlingen av tradisjonell lære og moral. Og gjennom synodalitet erstattes tradisjonelle svar av vilkårlige avgjørelser, med høy risiko for å være absurde og doktrinært uforsvarlige. Kardinal Zen anser selv denne metoden for manipulerende og anser det som blasfemisk å tilskrive den til Den Hellige Ånd. Dessverre frykter jeg at han har rett.

6. Du snakker om tjeneste for Kirken, men i praksis kan Prestebroderskapet gi inntrykk av å utfordre Kirken, spesielt hvis bispevigslene er å forutse. Hvordan forklarer du dette for paven?

Vi tjener Kirken først og fremst ved å tjene sjeler. Dette er et objektivt faktum, uavhengig av andre hensyn. Fundamentalt sett eksisterer Kirken for sjeler; dens formål er deres helliggjørelse og deres frelse. Alle fine taler, forskjellige debatter, viktige temaer man diskuterer eller kan diskutere, har ingen mening hvis de ikke har sjelenes frelse som sitt endelige mål. Det er viktig å huske dette fordi Kirken står i fare for å drive med både alt og ingenting. Miljømessig bekymringer, for eksempel, eller besettelsen av minoriteters, kvinners eller migranters rettigheter, risikerer å føre til at Kirkens essensielle oppdrag går tapt ut av syne. Hvis Sankt Pius X-Prestebroderskapet streber etter å bevare Tradisjonen, med alt dette innebærer, er det utelukkende fordi disse skattene er livsviktige for sjelenes frelse, og fordi det ikke sikter mot noe annet enn sjelenes og prestedømmets beste – som er ordnet til deres helliggjørelse.

«I et vanlig menighetssamfunn finner ikke de troende lenger de nødvendige midlene for å sikre sin evige frelse. Dette er hva som utgjør en nødtilstand.»

Ved å gjøre dette stiller vi det vi bevarer til tjeneste for Kirken. Vi tilbyr Kirken ikke et museum for gamle og nedstøvete ting, men Tradisjonen i dens fylde og fruktbarhet. Tradisjonen, som helliggjør sjeler, forvandler dem og gir opphav til kall og autentisk katolske familier. Med andre ord, det er for paven selv, som sådan, at vi bevarer denne skatten inntil den dagen dens verdi igjen vil bli forstått og når en pave vil ønske å bruke den til hele Kirkens beste. Det er Kirken Tradisjonen tilhører.

7. Du snakker om sjelenes beste, men Prestebroderskapet har ingen misjon over sjeler. Tvert imot, det ble kanonisk undertrykt for mer enn femti år siden. På hvilket grunnlag kan en misjon fra Prestebroderskapet overfor sjeler rettferdiggjøres?

Det er ganske enkelt et spørsmål om nestekjærlighet. Vi ønsker ikke å tillegge oss selv et oppdrag vi ikke har, men samtidig kan vi ikke nekte å svare på den åndelige nøden til sjeler som er stadig mer forvirrede, desorienterte og fortapte. De roper om hjelp. Og etter å ha lett lenge, er det helt naturlig at de finner dyp glede, lys og trøst i rikdommen i Kirkens Tradisjon. For disse sjelene har vi et sant ansvar, selv om vi ikke har et offisielt oppdrag. Det samme gjelder for noen på gaten – hvis han ser en annen i fare, er han forpliktet til å komme den personen til unnsetning etter sine midler, selv om han verken er brannmann eller politimann.

Antallet sjeler som har vendt seg til oss har økt gjennom årene, spesielt det siste tiåret. Å ignorere deres behov og forlate dem ville bety å forråde dem, og dermed forråde Kirken selv, for nok en gang eksisterer Kirken for sjeler og ikke for å gi næring til forfengelig og nytteløs tale.

Denne nestekjærligheten er en plikt som befaler alle andre. Selve loven til Kirken sørger for den. I kirkerettens ånd, som er det juridiske uttrykket for denne nestekjærligheten, kommer sjelenes beste foran alt annet. Den representerer virkelig lovenes lov, som alle andre er underordnet og som ingen kirkelig lov kan seire mot. Aksiomet «suprema lex, salus animarum» – «den øverste loven er sjelenes frelse» – er en klassisk læresetning fra den kanoniske tradisjonen som eksplisitt tas opp i den endelige kanonen i den kanoniske lovbok av 1983. I den nåværende nødtilstanden er det på dette øverste prinsippet at hele legitimiteten til vårt apostolat og vårt oppdrag overfor sjelene som vender seg til oss, avhenger. For oss fyller vi en rolle med å dekke en mangel, i den samme nestekjærlighetens navn.

8. Er du klar over at det å vurdere bispevigsler kan sette de troende som tyr til Prestebroderskapet overfor et dilemma: enten valget av en integrert Tradisjon med alt det innebærer, eller «fullt» fellesskap med Kirkens hierarki?

I virkeligheten er dette dilemmaet bare tilsynelatende. En katolikk må bevare både en integrert tradisjon og fellesskap med hierarkiet. Han kan ikke velge mellom disse godene, fordi begge er nødvendige.

Men altfor ofte glemmes det at fellesskap i hovedsak er grunnlagt på den katolske troen med alt det innebærer – som begynner med et sant sakramentalt liv – og dette krever utøvelse av en styring som forkynner den samme troen og sikrer at den settes ut i livet, ved å bruke dens autoritet, ikke vilkårlig, men virkelig med sikte på det åndelige gode for de sjelene som er betrodd dens omsorg.

Det er nettopp for å beskytte disse grunnlagene – disse betingelsene som er nødvendige for eksistensen av fellesskap i Kirken – at Prestebroderskapet ikke kan akseptere det som motsetter seg og forvrenger dette fellesskapet, også når dette kommer fra de som selv utøver autoritet i Kirken rettmessig.

9. Kan du gi et konkret eksempel på hva Prestebroderskapet ikke kan akseptere?

Det første eksemplet som faller meg inn, stammer fra 2019, da pave Frans, i anledning sitt besøk på den arabiske halvøy, signerte den velkjente Abu Dhabi-erklæringen sammen med en imam. Sammen med den muslimske lederen bekreftet han at religionsmangfoldet var blitt tilsiktet som sådan av guddommelig visdom.

Det er tydelig at et felleskap basert på aksept av en slik uttalelse, eller som ville inkludere den, rett og slett ikke ville være katolsk, siden den ville utgjøre en synd mot det første bud og fornektelse av trosbekjennelsens første artikkel. Jeg anser en slik uttalelse for å være mer enn en enkel feil. Den er rett og slett utenkelig. Den kan ikke være grunnlaget for katolsk felleskap, men snarere årsaken til dens oppløsning. Jeg mener at en katolikk bør foretrekke martyrdøden fremfor å akseptere en slik bekreftelse.

10. Over hele verden vokser bevisstheten om feilene som Prestebroderskapet lenge har fordømt, spesielt på internett. Ville det ikke være bedre å la denne bevegelsen utvikle seg og stole på Forsynet i stedet for å gripe inn med en sterk offentlig gest som bispevigsler?

Denne bevegelsen er absolutt positiv, og man kan bare glede seg over den. Utvilsomt illustrerer den fornuften i det Prestebroderskapet forsvarer, og det er all grunn til å oppmuntre til denne utbredelsen av sannheten med alle tilgjengelige midler. Når det er sagt, er det en bevegelse med grenser, for troens kamp kan ikke begrenses til, eller uttømmes av, diskusjoner og posisjonering på internett.

En sjels helliggjørelse avhenger absolutt av en autentisk trosbekjennelse, men dette må føre til et fromt kristent liv. På søndager trenger ikke sjeler å konsultere internett; de trenger en prest som hører deres skriftemål og underviser dem, som feirer Messens hellige offer for dem, som virkelig helliggjør dem og leder dem til Gud. Sjeler trenger prester. Og for å ha prester kreves det biskoper, ikke «influensere». Med andre ord må vi vende tilbake til virkeligheten – det vil si virkeligheten til sjeler og deres konkrete, objektive behov. Bispevigsler har ikke noe annet formål enn å garantere, for de troende som er knyttet til Tradisjonen, forvaltningen av konfirmasjonens sakrament, presteordinasjoner og alt som følger av dem.

11. Tror du ikke at Prestebroderskapet, til tross for sine gode intensjoner, på en eller annen måte kan ende opp med å betrakte seg selv som Kirken, eller tillegge seg selv en uerstattelig rolle?

Prestebroderskapet hevder på ingen måte å ta Kirkens plass eller å påta seg dens oppdrag. Tvert imot, det har en dyp bevissthet om at det utelukkende eksisterer for å tjene henne, og stoler utelukkende på det Kirken selv alltid og overalt har forkynt, trodd og praktisert.

Prestebroderskapet er likeledes dypt bevisst på at det ikke er hun som frelser Kirken, for alene Vår Herre bevarer og frelser sin Brudgom – Han som aldri slutter å våke over henne.

Under omstendigheter som den ikke valgte, er Prestebroderskapet rett og slett et privilegert middel til å forbli trofast mot Kirken. Med oppmerksomhet på sin Mors oppdrag, som i tjue århundrer har næret sine barn med lære og sakramenter, vier Prestebroderskapet seg med en sønnlig ånd til å bevare og forsvare en helhetlig Tradisjon – og drar nytte av en enestående frihet til å forbli trofast mot denne arven. Ifølge erkebiskop Lefebvres uttrykk er Prestebroderskapet ikke noe mer enn et verk «for den Katolske Kirke, som fortsetter å overføre lære»; dets rolle er et «sendebud». Og det ønsker ingenting mer enn å se alle katolske hyrder slutte seg til det i oppfyllelsen av denne plikten.

12. La oss vende tilbake til paven. Tror du det er realistisk å tro at Den hellige far kan akseptere, eller i det minste tolerere, at Prestebroderskapet vigsler biskoper uten et pavelig mandat?

En pave er først og fremst en far. Som sådan er han i stand til å skjelne en riktig intensjon, en oppriktig vilje til å tjene Kirken, og fremfor alt et ekte tilfelle av samvittighet i en eksepsjonell situasjon. Disse elementene er objektive, og alle som kjenner Prestebroderskapet kan gjenkjenne dem, selv uten nødvendigvis å dele dets standpunkter.

13. Det er forståelig i teorien. Men tror du at Roma i praksis kunne tolerere en slik avgjørelse fra Prestebroderskapets side?

Fremtiden forblir i hendene på Den hellige far og, selvfølgelig, Forsynet. Likevel må det erkjennes at Den hellige stol noen ganger er i stand til å vise en viss pragmatisme, og til og med en overraskende fleksibilitet, når den er overbevist om at den handler for sjelenes beste.

La oss ta det nåværende tilfellet av forholdet til de kinesiske myndighetene. Til tross for et genuint skisma i Den kinesiske patriotiske kirken, til tross for den uavbrutte forfølgelsen av Den underjordiske kirken som er trofaste mot Roma, til tross for avtaler som regelmessig fornyes og deretter brytes av kinesiske myndigheter, godkjente pave Frans i 2023, a posteriori, utnevnelsen av biskopen av Shanghai av disse myndighetene. Nylig aksepterte pave Leo XIV selv, a posteriori, utnevnelsen av biskopen av Xinxiang, utnevnt på samme måte under den apostoliske stolens ledighet, mens biskopen, trofast mot Roma – som hadde blitt fengslet flere ganger – fortsatt var i embetet. I begge tilfeller var disse prelater som tydelig støttet regimet, pålagt ensidig av Beijing for å kontrollere Den Katolske Kirken i Kina. Det bør tydelig bemerkes at disse ikke bare var hjelpebiskoper, men residerende biskoper, det vil si vanlige pastorer i sine respektive bispedømmer (eller prefekturer), som hadde jurisdiksjon over det lokale presteskapet og de troende. I Roma er det fullt ut kjent for hvilket formål disse pastorene ble valgt og ensidig pålagt.

«Pius X-Prestebroderskapet sikter ikke mot noe annet: sjelenes beste og presteskapets beste som er rettet mot deres helliggjørelse.»

Prestebroderskapets sak er helt annerledes. For oss handler det åpenbart ikke om å favorisere en kommunistisk eller antikristen makt, men utelukkende om å beskytte Kristi Kongens rettigheter og Kirkens Tradisjon, i en tid med generell krise og forvirring der disse er alvorlig svekket. Intensjonene og målene er tydeligvis ikke de samme. Paven vet dette. Dessuten vet Den hellige far godt at Prestebroderskapet ikke har noen intensjon om å gi noen jurisdiksjon til sine biskoper, noe som ville innebære å opprette en parallell kirke.

Helt ærlig ser jeg ikke hvordan paven kan frykte en større fare for sjeler fra Prestebroderskapet enn fra regjeringen i Beijing.

14. Når det gjelder den tradisjonelle Messen, tror du at sjelesorgen er like alvorlig i dag som den var i 1988? Etter de velkjente omskiftelsene i riten til Sankt Pius V, dens frigjøringen av Benedikt XVI i 2007 og restriksjonene som Frans innførte i 2021, i hvilken retning går vi med den nye paven?

Så vidt jeg vet har pave Leo XIV opprettholdt en viss diskresjon i dette emnet, noe som vekker store forventninger i den konservative verden. Nylig ble imidlertid en tekst av kardinal Roche om liturgien – opprinnelig ment for kardinalene som deltok i forrige måneds konsistorium – offentliggjort. Det er ingen grunn til å tvile på at den i det store og det hele samsvarer med den retningen paven ønsker. Det er en entydig tekst, og fremfor alt logisk og sammenhengende. Dessverre er den basert på en feilaktig forutsetning.

Konkret fordømmer denne teksten, i perfekt kontinuitet med Traditionis custodes, det liturgiske prosjektet til pave Benedikt XVI. Ifølge ham er den gamle riten og den nye riten to mer eller mindre likeverdige former som uttrykker den samme troen og den samme ekklesiologien, og derfor i stand til å gjensidig berike hverandre. Benedikt XVI var opptatt av Kirkens enhet og forsøkte å fremme sameksistensen mellom de to ritene, og i 2007 publiserte han Summorum Pontificum. For mange førte dette til en forsynstyrt gjenoppdagelse av alle tiders Messe; men over tid ga det også opphav til en bevegelse som stilte spørsmål ved den nye riten – en bevegelse som ble ansett som problematisk, og som Traditionis custodes i 2021 forsøkte å stanse.

Trofast mot pave Frans forsøker kardinal Roche nå å fremme en unnvikende enhet i Kirken i henhold til en idé som motsier Benedikt XVIs. Samtidig som han opprettholder påstanden om en kontinuitet fra den ene riten til den andre gjennom reform, motsetter han seg sterkt deres sameksistens. Han ser i det en kilde til splittelse, en trussel mot enhet, som må overvinnes ved å vende tilbake til et autentisk liturgisk fellesskap. «Det primære godet for Kirkens enhet oppnås ikke ved å fryse splittelse, men ved å finne oss selv i å dele av det som uunngåelig må deles.» I Kirken «bør det bare være én ritus», i full harmoni med den sanne betydningen av Tradisjonen.

Dette er et rettferdig og sammenhengende prinsipp, ettersom Kirken, med én tro og én ekklesiologi, bare kan ha én liturgi som er i stand til å uttrykke dem tilstrekkelig. Men det er et prinsipp som anvendes på en feilaktig oppfatning av Tradisjon. I samsvar med den nye postkonsiliære ekklesiologien, oppfatter kardinal Roche Tradisjon som noe i utvikling, og den nye riten som dens eneste levende uttrykk for vår tid. Verdien av den Tridentinske ritus kan derfor bare betraktes som foreldet, og bruken av den, i beste fall, som en «konsesjon», og «på ingen måte en forfremmelse».

At det finnes et nåværende «skille» og uforenlighet mellom de to ritene, fremstår nå tydeligere enn noensinne. Men la det ikke være noen tvil, den eneste liturgien som på en uforanderlig og ikke-utviklende måte tilstrekkelig uttrykker den tradisjonelle oppfatningen av Kirken, av kristent liv og av det katolske prestedømmet – det vil si Tradisjon – er alle tiders Liturgi. På dette punktet fremstår Den hellige stols motstand mer ugjenkallelig enn noensinne.

15. Kardinal Roche er likevel ærlig nok til å erkjenne at det fortsatt er spesifikke problemer i implementeringen av den liturgiske reformen. Tror du at dette kan føre til en bevissthet om reformens begrensninger?

Det er forbløffende at man etter seksti år fortsatt innrømmer en reell vanskelighet med å anvende den liturgiske reformen, og at dens rikdommer fortsatt er å oppdage. Dette er et refreng som høres når dette emnet tas opp, og som kardinal Roches tekst ikke unngår. Men i stedet for oppriktig å stille spørsmål ved de iboende manglene ved den nye Messen, og dermed reformens generelle fiasko, i stedet for å møte realiteten at kirker tømmes og kall avtar, i stedet for å spørre hvorfor den Tridentinske ritus fortsetter å tiltrekke seg så mange sjeler, ser kardinal Roche ingen annen løsning enn en presserende forberedende dannelse av de troende og seminarister.

Uten å innse det, går han dermed inn i en ond sirkel, for det er selve liturgien som er ment å danne sjeler. I nesten to tusen år ble sjeler – ofte analfabeter – oppbygd og helliggjort av liturgien, uten behov for noen forutgående dannelse. Å ikke anerkjenne Novus Ordos iboende manglende evne til å forme og oppbygge sjeler, og å fortsette å kreve stadig bedre og tidligere dannelse, synes for meg å være et tegn på en uopprettelig blindhet. Man kommer til sjokkerende paradokser: reformen var ment å fremme større deltakelse fra de troende; likevel forlot de troende Kirken i hopetall, fordi denne intetsigende liturgien ikke klarte å gi næring til dem – og dette skulle visstnok ikke ha noe med reformen å gjøre?

16. I mange land bruker grupper utenfor Prestebroderskapet fortsatt 1962-missalet i dag. Slike muligheter eksisterte knapt i 1988. Ville ikke dette være et tilstrekkelig alternativ for øyeblikket, og dermed gjøre nye bispevigsler forhastet?

Spørsmålet vi må stille oss selv er dette: Samsvarer disse mulighetene med det Kirken og sjelene virkelig trenger? Svarer de tilstrekkelig på sjelenes behov?

Det er ubestridelig at uansett hvor den tradisjonelle Messen feires, er det Kirkens sanne ritus som skinner frem med en dyp sans for det hellige, som ikke finnes i den nye riten. Man kan imidlertid ikke se bort fra rammen som disse feiringene finner sted innenfor. Uavhengig av den ene eller andre parts velvilje, og spesielt siden Traditionis custodes og dens bekreftelse av kardinal Roche, er rammen en kirke der den eneste offisielle og «normale» riten er Paul VIs. Feiringen av alle tiders ritus finner derfor sted under et unntaksregime. De prestene som er knyttet til denne riten, mottar, ved uforbeholden velvilje, dispensasjoner som tillater dem å feire den, men disse dispensasjonene er innskrevet i logikken til den nye ekklesiologien. De aksepterer derfor stilltiende at den nye liturgien fortsatt er kriteriet for de troendes fromhet og det autentiske uttrykket for Kirkens liv.

17. Hvorfor sier du at man ikke kan se bort fra denne eksepsjonelle rammen? Gjør man ikke likevel godt? Hvilke konkrete konsekvenser ville være beklagelige?

Fra denne situasjonen følger minst tre skadelige konsekvenser. Den mest umiddelbare er en dyp strukturell skjørhet. Prester og troende som drar nytte av visse privilegier som tillater dem å bruke den tridentinske liturgien, lever i angst for fremtiden – et privilegium er ikke en rettighet. Så lenge autoriteten tolererer dem, kan de fortsette sin religiøse praksis uten å bli forstyrret. Men så snart myndighetene formulerer spesielle krav, stiller betingelser eller plutselig tilbakekaller, av en eller annen grunn, de gitte tillatelsene, befinner prester og troende seg i konflikt, uten mulighet til å forsvare seg for å effektivt garantere den tradisjonelle hjelpen som sjeler har rett til å forvente. Hvordan kan da slike samvittighetstilfeller unngås på lang sikt, når den ene, mellom to uforenlige oppfatninger av Kirkens liv – nedfelt i to uforenlige liturgier – nyter full legitimitet mens den andre bare tolereres?

Videre – og dette er sannsynligvis mer alvorlig – blir selve tilknytningen disse gruppene har til den tridentinske liturgien, ikke lenger forstått. Dette svekker i alvorlig grad de offentlige rettighetene til Kirkens Tradisjon og dermed sjelenes beste. Hvis de som er knyttet til Messen av alle tider antas å akseptere at den moderne Messen feires i hele Kirken, og hvis de antas å bare kreve et spesielt privilegium knyttet til en preferanse eller en særegen karisma, hvordan kan man da forstå at denne Messen av alle tider står i en uforenlig opposisjon til den nye Messen, forblir hele Kirkens eneste sanne liturgi, og at ingen kan hindres i å feire den? Hvordan kan man vite at Paul VIs Messe ikke kan anerkjennes, fordi den utgjør et betydelig avvik fra den katolske teologien om Messens Hellige Offer, og at ingen kan tvinges til å feire den? Og hvordan skal sjeler effektivt vendes bort fra denne forgiftede liturgien, til å drikke av de rene kildene til Katolsk liturgi?

«Prestebroderskapet er rett og slett, under omstendigheter det ikke valgte, et privilegert middel for å forbli trofast mot Kirken.»

Til slutt, en mer fjern konsekvens som følger av de to foregående: frykten for å bryte en skjør stabilitet ved oppførsel som anses som «foruroligende» reduserer mange pastorer til en tvunget taushet, når de burde heve stemmene sine mot skandaløs lære som skandaliserer tro eller moral. Den nødvendige fordømmelsen av feil som undergraver Kirken – påkrevd for sjelenes beste som er truet av denne forgiftede næringen – blir dermed ikke gjort. Man kan opplyse en annen privat, hvis man er i stand til å skjelne skadeligheten av en gitt feil, men det kan bare være en forsiktig hvisking, der sannheten kjemper for å uttrykke seg med den nødvendige friheten – spesielt i skyggen av stilltiende aksepterte, motstridende prinsipper. Nok en gang er sjeler ikke lenger opplyste og blir fratatt lærens brød som de fortsatt er sultne etter. Over tid endrer dette gradvis mentalitetene og fører gradvis til en generell og ubevisst aksept av de ulike reformene som påvirker Kirkens liv. Også overfor disse sjelene føler Prestebroderskapet et ansvar for å opplyse og ikke å forlate.

Dette handler ikke om å dømme og fordømme, men om å åpne øynene og erkjenne fakta. Vi er forpliktet til å erkjenne at i den grad bruken av Den tradisjonelle Liturgien fortsatt er betinget av i det minste en implisitt aksept av konsilreformene, kan ikke gruppene som drar nytte av den utgjøre et tilstrekkelig svar på de dype behovene som Kirken og sjelene opplever. Tvert imot, for å ta opp en idé som allerede er uttrykt, må katolikker i dag tilbys en sannhet uten kompromisser, servert uten betingelse, sammen med midlene til å leve den fullt ut, til sjelenes frelse og hele Kirkens tjeneste.

18. Når det er sagt, tror du ikke at Roma kan vise seg mer generøse i fremtiden med hensyn til den tradisjonelle Messen?

Roma kan innta en mer åpen holdning i fremtiden, slik det skjedde i 1988 under analoge omstendigheter da den gamle Messeboken ble gitt til spesifikke grupper i et forsøk på å trekke de troende bort fra Prestebroderskapet. Skulle dette skje igjen, ville det igjen være mer en politisk avgjørelse enn en doktrinær. Den Tridentinske Messeboken er utelukkende ment å tilbe den guddommelige majestet og gi næring til troen; Den må ikke brukes som et verktøy for pastoral tilpasning eller som en variabel for ettergivenhet.

Imidlertid ville større eller mindre velvilje ikke endre noe av skadevirkningen av rammeverket beskrevet ovenfor, og ville derfor ikke vesentlig endre situasjonen.

Dessuten er scenariet mer komplekst i virkeligheten. I Roma så både pave Frans og kardinal Roche at en utvidet bruk av Sankt Pius Vs Messebok uunngåelig utløser et spørsmålstegn ved den liturgiske reformen og konsilet i en skala som er både problematisk og fremfor alt ukontrollerbar. Det er derfor vanskelig å forutse hva som vil skje, men faren for å bli fanget i en logikk som er mer politisk enn doktrinær er reell.

19. Hva vil du spesielt si til de troende og medlemmene av Prestebroderskapet?

Jeg vil understreke at dette er en tid for bønn og forberedelse av hjerter, sjeler og sinn. Vi må forberede oss på å motta den nåden som disse bispevigslene vil medføre for hele Kirken. Dette bør gjøres med erindring, fred og tillit til Forsynet, som aldri har forlatt Prestebroderskapet og ikke vil forlate det nå.

20. Håper du fortsatt å møte paven?

Ja, absolutt. Det virker ekstremt viktig for meg å snakke med Den hellige far. Det er mange ting jeg ønsker å dele med ham som jeg ikke fikk tatt med i brevene mine. Dessverre tar ikke kardinal Fernández' svar opp muligheten for en audiens hos paven. Det fremkaller også muligheten for nye sanksjoner.

21. Hva vil Prestebroderskapet gjøre hvis Den hellige stol bestemmer seg for å fordømme det?

La oss først og fremst huske at under slike omstendigheter ville eventuelle kanoniske straffer ikke ha noen reell effekt.

Likevel, dersom de skulle bli uttalt, ville Prestebroderskapet absolutt akseptere denne nye lidelsen uten bitterhet, slik det har akseptert tidligere lidelser, og oppriktig tilby den til Kirkens beste. Det er for Kirken Prestebroderskapet arbeider. Og det er ingen tvil om at dersom en slik situasjon skulle oppstå, kan den bare være midlertidig, for Kirken er guddommelig, og Vår Herre vil ikke forlate henne.

Prestebroderskapet vil fortsette å arbeide etter beste evne for å være trofast mot Katolsk Tradisjon og ydmykt tjene Kirken ved å svare på sjelenes behov. Det vil også fortsette å be med sønnlig hengivenhet for paven, slik det alltid har gjort, mens det venter på dagen da det kan bli frigjort fra eventuelle urettferdige sanksjoner, slik tilfellet var i 2009. Vi er sikre på at de romerske myndighetene en dag vil erkjenne, med takknemlighet, at disse bispevigslene skjebnesvangert bidro til å bevare troen, til Guds større ære og sjelenes frelse.

Intervju gitt i Flavigny-sur-Ozerain 2. februar 2026 på festen for Jomfru Marias renselse.

[Oversatt til norsk med hjelp av Google translate]